Indiske selskaper skaper dilemmaer i norske offentlige anskaffelser

Når Indias statsminister Narendra Modi besøker Norge i dag 18.mai og i morgen for det tredje nordisk-indiske toppmøtet, står handel, teknologi og grønn omstilling høyt på agendaen. Samtidig vokser også en langt mer krevende debatt i kulissene.

Torbjørn Leidal

I morges landet den indiske statsministeren Narendra Modi på Gardermoen. Han dro til møte med statsminister Jonas Gahr Støre som omtaler India som en stadig viktigere samarbeidspartner.

– India er verdens største demokrati, og verdens mest folkerike land. India spiller en sentral rolle i spørsmål knyttet til klima, teknologi, handel og internasjonal sikkerhet. Besøket understreker viktigheten av norsk og nordisk samarbeid med India i en urolig tid, uttalte Støre i en melding på Statsministerens hjemmeside.

Besøket er det første fra en indisk statsminister til Norge siden 1983. Modi skal møte både norsk næringsliv og forskningsmiljøer, samtidig som Norge og de øvrige nordiske landene ønsker å styrke samarbeidet med India innen digitalisering, innovasjon og handel.

Men parallelt med den politiske offensiven møter norske offentlige virksomheter stadig vanskeligere vurderinger når indiske selskaper ønsker å delta i norske offentlige anskaffelser.

Juridisk gråsone i offentlige anbud

Kjernen i problemstillingen er at India står utenfor WTOs avtale om offentlige innkjøp – den såkalte GPA-avtalen. Dermed har ikke indiske selskaper automatisk rett til å konkurrere om norske offentlige kontrakter på samme vilkår som leverandører fra EØS-landene.

Selv om EFTA-landene inngikk en frihandelsavtale med India i 2024, omfatter avtalen ikke full markedsadgang for offentlige anskaffelser. Resultatet er en juridisk og praktisk gråsone for norske oppdragsgivere.

Kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter kan i praksis avvise leverandører fra land utenfor GPA-området, men mange innkjøpere opplever at regelverket er uklart og at nasjonale føringer mangler.

Samtidig blir offentlige anskaffelser stadig mer internasjonale. Særlig innen IT-tjenester, programvareutvikling, supportfunksjoner og vareproduksjon møter norske virksomheter indiske aktører – enten direkte eller gjennom underleverandører.

Flere fagmiljøer innen offentlige anskaffelser etterlyser derfor tydeligere nasjonale retningslinjer for hvordan offentlige oppdragsgivere skal balansere konkurransehensyn mot sikkerhet, etikk og samfunnsansvar.

DFØ peker på høy risiko

En sentral utfordring handler om arbeidsforhold og menneskerettigheter i leverandørkjedene.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har plassert India på sin høyrisikoliste over land der sannsynligheten for brudd på arbeider- og menneskerettigheter vurderes som høy.

Dette gjelder særlig produktområder som:

• tekstiler
• mat og drikke
• teproduksjon
• elektronikk
• bygg- og anleggsmaterialer

For norske offentlige innkjøpere innebærer dette strengere krav til kontroll av leverandørkjeder og dokumentasjon på etisk handel. Virksomhetene må kunne dokumentere at leverandører følger grunnleggende krav til lønn, arbeidstid, HMS, samt forbud mot barnearbeid og tvangsarbeid.

Underleverandører skaper nye utfordringer

Selv om indiske selskaper ikke nødvendigvis får tilgang til offentlige kontrakter som hovedleverandører, kan de fortsatt benyttes som underleverandører i norske avtaler.

Det skaper nye utfordringer, særlig i bygg-, anleggs- og renholdsbransjen.

Anskaffelsesforskriften setter her grenser for hvor mange ledd med underleverandører som kan brukes under hovedleverandøren. Formålet er å bekjempe arbeidslivskriminalitet og uoversiktlige kontraktskjeder.

Dersom et indisk selskap igjen benytter egne underleverandører lokalt i India, kan denne grensen raskt bli overskredet.

Åpenhetsloven øker ansvaret

Den norske Åpenhetsloven har samtidig skjerpet ansvaret for norske hovedleverandører.

Loven pålegger virksomheter å gjennomføre omfattende aktsomhetsvurderinger i hele leverandørkjeden. Når leverandører eller underleverandører opererer i høyrisikoland som India, øker dokumentasjonskravene betydelig.

Hovedleverandørene må kunne vise at arbeidstakere har forsvarlige arbeidsforhold og at grunnleggende menneskerettigheter ivaretas. Det er fortsatt hovedleverandøren som står juridisk og økonomisk ansvarlig overfor oppdragsgiver dersom noe går galt.

IT-kontrakter møter sikkerhetsbarrierer – og kulturforskjeller

Innen offentlige IT-kontrakter møter indiske selskaper også nye sikkerhetsmessige barrierer.

Mange norske offentlige virksomheter stiller krav om at sensitive data skal lagres og behandles innenfor EØS-området. Krav knyttet til GDPR, sikkerhetsloven og nasjonal beredskap gjør at enkelte oppdragsgivere begrenser bruk av fjernaksess eller drift utenfor Europa.

I praksis kan dette stenge ute deler av den indiske IT-industrien fra kontrakter som omfatter sensitiv informasjon eller kritisk infrastruktur.

Flere større norske selskaper, som Telenor og flere bilimportører, har erfaringer fra bruk av indiske IT-selskaper. Kulturforskjeller har vært trukket frem som negative erfaringer, men har man anskaffelseskompetanse og vet man ønsker, har mange vært svært tilfredse med indiske leverandører.

En større geopolitisk debatt

Diskusjonen om indiske leverandører illustrerer et større spørsmål i norsk og europeisk innkjøpspolitikk: Hvor langt skal offentlige kontrakter åpnes for globale aktører, samtidig som myndighetene ønsker kontroll med sikkerhet, arbeidsliv og menneskerettigheter?

For norske offentlige innkjøpere handler vurderingene i økende grad om langt mer enn pris og konkurranse.

Geopolitikk, forsyningssikkerhet, digitale avhengigheter og ansvarlige leverandørkjeder er blitt en stadig viktigere del av offentlige anskaffelser – og India er nå midt i denne debatten.

Det skal bli spennende når oppsummeringen av møtene med den indiske statsministeren og hans folk oppsummeres av norske og nordiske motparter i løpet av uken.