Intervju i DPS: Et forbud som ikke kan utledes av regelverket

Geir Tore Gaukerud Grunnlegger og daglig leder, Tiger Consulting AS

I artikkelen «Evaluering av kompetanse i offentlige anskaffelser» publisert 20. mai 2026, peker artikkelforfatteren på at offentlige oppdragsgivere ofte vurderer konsulenter på svakt grunnlag. Budskapet er treffende, men fremstillingen går lenger enn rettskildene gir grunnlag for når det konkluderes med at intervju ikke er tillatt i dynamiske innkjøpsordninger (DPS). Et slikt forbud er vanskelig å forankre – og bygger trolig på en for streng tolkning.

«Fullt ut elektronisk prosess» – et uklart rettslig begrep

Det rettslige utgangspunktet for å vurdere kompetanse er relativt klart: Intervju er akseptert i tradisjonelle anskaffelsesprosedyrer, forutsatt at kriteriene er klart formulert og evalueringen er etterprøvbar og ikke gir ubegrenset skjønn. Den prinsipielle problemstillingen er derfor ikke om intervju er tillatt som evalueringsmetode i seg selv, men om DPS-regelverket gjør et særskilt unntak.

Argumentet mot intervju i DPS bygger i hovedsak på kravet om at prosessen skal være «fullt ut elektronisk». Dette fremstår som et svakt fundament for et generelt forbud.

Begrepet er ikke nærmere definert i verken forskrift eller direktiv. Både rettskilder og praksis peker på at det er uklart hva som faktisk ligger i dette kravet.

Reguleringen retter seg primært mot hvordan konkurransen gjennomføres – kunngjøring, tilgjengeliggjøring av dokumenter, tilbudsinnlevering og kommunikasjon. Den sier lite eller ingenting om hvilke metoder oppdragsgiver kan bruke i selve evalueringen av tilbudene.

Denne tausheten er sentral: Når regelverket ikke regulerer evalueringsmetoden uttrykkelig, er det et svakt rettskildemessig grunnlag for å innfortolke et absolutt forbud.

Fravær av unntak er ikke det samme som et forbud

En bærende forutsetning i enkelte tolkninger er at fordi DPS-bestemmelsene ikke gjentar direktivets åpning for muntlig kommunikasjon, må slik kommunikasjon være utelukket. Denne slutningen er ikke opplagt. Fravær av et unntak etablerer ikke uten videre et forbud – særlig ikke når det heller verken finnes klare holdepunkter i ordlyden, systemet eller formålet for en slik innskrenkende fortolkning.

Dette er særlig relevant i DPS, som i utgangspunktet er en variant av begrenset anbudskonkurranse. Det er derfor nærliggende å ta utgangspunkt i at de samme prinsippene for evaluering gjelder, med mindre annet er klart bestemt. Prof. em. Sue Arrowsmith[1]har uttalt at «the usual rules of the restricted procedure […] apply to the evaluation of the tenders», i DPS-konkurranser.

Dermed kommer også de vanlige bestemmelsene om oppdragsgivers avklaringsadgang også til anvendelse i DPS-konkurranser. Spørsmålet er da om avklaringsadgangen reelt sett er avgrenset mot at visse avklaringer (verifikasjon) kan skje ved at «produktet» (les: konsulenten) stilles til disposisjon for en kort samtale med oppdragsgiver.

Intervju som verifikasjon – ikke forhandling

Et avgjørende, men ofte underkommunisert, skille gjelder intervjuets funksjon. I praksis brukes intervju i anskaffelser primært som et verktøy for å verifisere og utdype opplysninger om kompetanse og oppdragsforståelse – ikke for å endre tilbudet eller forhandle.

Dette skiller intervju fra det regelverket faktisk søker å regulere: kommunikasjon som påvirker tilbudets innhold.

Når intervju brukes som kontroll av allerede tilbudte opplysninger, fremstår det mer som en del av evalueringen enn som en selvstendig kommunikasjonsfase.

Denne funksjonelle forståelsen underbygges av en nærliggende analogi: I vareanskaffelser er det uproblematisk å be om vareprøver for å verifisere kvalitet[2]. Intervju i konsulentanskaffelser fyller i praksis en tilsvarende funksjon – det tester om tilbudt kompetanse faktisk holder mål.

En tolkning som utelukker dette, innebærer at oppdragsgiver fratas muligheten til å verifisere sentrale kvalitetselementer ved tilbudet.

KOFA-avgjørelsen: Bred anvendelse, men begrenset rekkevidde,

Klagenemndas avgjørelse i sak 2023/1120 gjelder en konkret situasjon hvor oppdragsgiver først tildelte kontrakt, og deretter brukte en muntlig samtale til å revurdere og omgjøre tildelingen.

Avgjørelsen retter seg mot en modell der verifikasjonen skjer etter tildeling og får direkte betydning for omgjøring av resultatet. Den gir svakere støtte for å forby et strukturert intervju som på forhånd er definert som en del av selve evalueringen.

Selv om KOFA selv erkjenner at begrepet «fullt ut elektronisk prosess» ikke er klart definert, trekkes det likevel en vidtrekkende konklusjon om at «muntlig kommunikasjon med leverandørene» ikke er tillatt (avsnitt 36-37). Dette fremstår som en streng fortolkning, hvor det i begrenset grad skilles mellom:

• kommunikasjon som påvirker tilbudet, og
• verifikasjon av det som allerede er tilbudt

Denne manglende nyanseringen svekker den rettskildemessige tyngden i konklusjonen.

Formål og system tilsier et handlingsrom

DPS ble introdusert for å effektivisere anskaffelser og øke konkurransen, særlig ved kjøp av standardiserte ytelser som ikke krever spesifikke tilpasninger. Regelverket gir samtidig oppdragsgiver et betydelig innkjøpsfaglig skjønn innenfor rammen av likebehandling, forutberegnelighet og etterprøvbarhet, og offentlige innkjøpere oppfordres til å bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og prøve ut nye metoder for gode innkjøp.

Å tolke regelverket slik at oppdragsgiver er avskåret fra å bruke en av de mest treffsikre metodene for å vurdere kompetanse, harmonerer dårlig med dette formålet. Det som kan gjøre offentlige anskaffelser bedre, skal altså ikke være tillatt.

Konsekvensen kan i praksis bli at oppdragsgivere avstår fra DPS og i stedet benytter mer ressurskrevende prosedyrer for å sikre tilstrekkelig kvalitet i evalueringen. Det er vanskelig å se at dette er en ønsket effekt, og resonnerer dessuten dårlig både med den effektiviserende intensjonen bak DPS og den pågående moderniseringen av anskaffelsesregelverket.

Den historiske konteksten svekker forbudsargumentet

DPS ble inntatt i anskaffelsesdirektivet i 2004 – i en tid hvor elektroniske konkurransegjennomføringsverktøy var lite utbredt. Kravet om en «fullt ut elektronisk prosess» må forstås i denne konteksten: som et virkemiddel for digitalisering og effektivisering av konkurransegjennomføringen, ikke som en materiell begrensning av evalueringsmetoder.

Dette understøttes av at direktivet legger vekt på elektronisk kommunikasjon, men ikke stiller krav om elektronisk evaluering eller automatisert behandling av tilbud.

Senere utvikling, hvor bruk av digitale verktøy er blitt obligatorisk, endrer ikke dette utgangspunktet. Selv om ordningen ble betydelig forbedret i 2014-direktivet, noe som har ledet til en langt større utbredelse, ble ikke det grunnleggende kravet om en «fullt ut elektronisk prosess» endret. Dette gir uttrykk for en teknologisk standardisering – ikke en innskjerping av hva slags vurderingsmetoder som er tillatt.

Det fremstår derfor lite sannsynlig at lovgiver har hatt til hensikt å forby intervju som del av evalueringen ved kjøp av «standardiserte tjenester». Arrowsmith[3] fremholder også at «[t]he reference to being operated as a completely electronic process allows for other means for communications […] where this can be justified, pursuant to the rules on communications in general”.

Evaluering av kompetanse i offentlige anskaffelser

Uavklart rettstilstand – for streng praksis

Oppsummert finnes det ingen bestemmelse som eksplisitt forbyr intervju i DPS. Det finnes ingen rettspraksis som direkte avklarer spørsmålet. Og sentrale autoriteter (KOFA og DFØ) tolker regelverket konservativt.

I en slik situasjon fremstår en kategorisk avvisning av intervju som lite treffende.

En mer nærliggende tolkning er at spørsmålet må avgjøres konkret, basert på:

• intervjuets format,
• hvordan det gjennomføres, og
• om grunnleggende prinsipper ivaretas

Et mer presist bilde er derfor at intervju ikke er ulovlig, men at rettstilstanden er uavklart – og at det finnes gode, faglig og rettslig funderte argumenter for at intervju, brukt som verifikasjon av tilbudt kompetanse og gjennomført på en strukturert og etterprøvbar måte, kan være forenlig med regelverket, også ved kjøp av konsulenttjenester under dynamiske innkjøpsordninger.

[1] Sue Arrowsmith The Law of Public and Utilities Procurement: Regulation in the EU and UK, volume 1 (3^rd edn Sweet & Maxwell, 2014) 19-115

[2] se eksempelvis Arrowsmith (19-19)

[3] Arrowsmith 19-104

Om artikkelforfatteren

Geir Tore Gaukerud, LLM Public Procurement Law and Policy (University of Nottingham).

Grunnlegger og daglig leder av Tiger Consulting AS, har betydelig erfaring med å bistå oppdragsgivere og leverandører i anskaffelsesprosesser.