Offentlige anskaffelser er ikke valgkampsak

Striden om konkurranseutsettingen av sykehjem i Bergen handler i utgangspunktet om politikk. Det er legitimt å være for eller imot private aktører i eldreomsorgen. Det er legitimt å mene at konkurranseutsetting gir bedre kvalitet – eller dårligere. Men det er noe helt annet å bruke inngåtte eller planlagte kontrakter som politiske trusler i en valgkamp.

Leder

Når politikere varsler at de vil bruke «alle nødvendige politiske, juridiske og økonomiske virkemidler» for å avslutte avtaler dersom makten skifter, sender det et signal langt utover sykehjemsdebatten i Bergen. Det signalet er at offentlige kontrakter ikke nødvendigvis er verdt papiret de er skrevet på dersom det politiske flertallet endrer seg.

Det er et farlig signal.

Offentlige anskaffelser er ikke bare politikk. De er også juss, forvaltning og tillit. Hele systemet bygger på at leverandører skal kunne stole på at konkurranser gjennomføres ryddig, at kontrakter respekteres og at spillereglene er forutsigbare – også etter et valg.

Bergens-politikere i hard strid om sykehjemsanbud – advarer mot «skremmende signaler»

Hvis leverandører oppfatter at kontrakter kan bli politiske kasteballer, får det konsekvenser. Seriøse aktører vil enten holde seg unna eller prise inn den politiske risikoen. Resultatet blir færre tilbydere, høyere kostnader og dårligere konkurranse. Til slutt er det innbyggerne og skattebetalerne som sitter igjen med regningen.

Det er nettopp derfor politikere må være varsomme med retorikken. Man kan være dypt uenig i en konkurranseutsetting uten å undergrave kommunens rolle som profesjonell oppdragsgiver.

Dette gjelder ikke bare Bergen. Offentlig sektor kjøper varer og tjenester for hundrevis av milliarder kroner hvert år. Kommuner, fylker og stat er helt avhengige av at private og ideelle aktører tør å investere tid, kapital og kompetanse i offentlige anbud. Da må de vite at kontrakter håndteres etter lov og avtaleverk – ikke etter temperaturmåleren i en valgkamp.

Det betyr ikke at politikere skal fratas retten til å endre kurs. Et nytt flertall kan selvsagt velge en annen politikk. Men endringer må skje ordentlig: gjennom nye konkurranser, vedtak og lovlige kontraktsmekanismer. Ikke gjennom trusler som skaper inntrykk av at politisk misnøye alene er nok til å rive opp avtaler.

I verste fall risikerer man å svekke noe av det viktigste i offentlige anskaffelser: tilliten til det offentlige som kontraktspartner.

Det bør bekymre langt flere enn bare leverandørene til to sykehjem i Bergen.