Framtidens velferd skapes ikke med gårsdagens løsninger

Ingebjørg Harto Daglig leder, LUP (Leverandørutviklingsprogrammet)

Norge står foran en av de største omstillingene i moderne tid. Flere eldre, færre yrkesaktive, økende forventninger til offentlige tjenester og skjerpede krav til beredskap og bærekraft utfordrer kommuner og offentlige virksomheter over hele landet.

Spørsmålet er ikke om vi må tenke nytt. Spørsmålet er hvordan.

Derfor er det interessant at Innovasjons- og samskapingsutvalget i NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen løfter fram innovative anskaffelser som et sentralt virkemiddel for å utvikle framtidens velferdstjenester.

Dette handler om langt mer enn innkjøp.

Offentlig sektor kjøper varer og tjenester for flere hundre milliarder kroner hvert år. Hver gang en offentlig virksomhet går til markedet, kan den enten kjøpe det samme som før – eller invitere næringslivet til å utvikle bedre løsninger på reelle samfunnsutfordringer.

Det er denne muligheten som fortsatt er underutnyttet.

I mange år har diskusjonen om innovative anskaffelser ofte dreid seg om regelverk. Har vi lov? Er det mulig? Er risikoen for stor? NOU-en peker i en annen retning. Utvalget slår fast at utfordringen først og fremst ikke er manglende handlingsrom, men manglende kapasitet, kompetanse og støtte til å bruke handlingsrommet som allerede finnes.

Det er en viktig erkjennelse.

For de fleste offentlige virksomheter handler ikke innovasjon om å være modige pionerer. Det handler om å ha nok kunnskap og trygghet til å gjennomføre gode prosesser, involvere markedet tidlig og stille riktige spørsmål før løsningene er definert.

Derfor er det positivt at utvalget anbefaler mer veiledning, mer operativ støtte og sterkere samarbeid mellom offentlig sektor, næringsliv, ideelle aktører og forskningsmiljøer. Skal vi lykkes med omstillingen av velferdssamfunnet, må flere aktører bidra til løsningene.

Like viktig er utvalgets vektlegging av samordning og skalering.

Offentlig sektor er dyktig til å gjennomføre piloter. Langt vanskeligere er det å spre vellykkede løsninger slik at flere kommuner kan ta dem i bruk. Resultatet blir ofte at gode initiativer forblir lokale enkeltprosjekter, mens utfordringene de skulle løse er nasjonale.

Vi trenger derfor sterkere mekanismer for samarbeid, felles anskaffelser og spredning av løsninger som fungerer. Når flere kommuner går sammen om behov og anskaffelser, blir signalene til markedet tydeligere, risikoen lavere og gevinstene større.Det er også verdt å merke seg at utvalget løfter fram relasjonskontrakter, innovasjonsklausuler og markedsdialog som viktige virkemidler.

Dette er verktøy som gjør det mulig å videreutvikle løsninger gjennom kontraktsperioden og ta i bruk ny teknologi i

takt med utviklingen.

For meg er hovedbudskapet i NOU-en klart: Innovative anskaffelser er ikke et nisjeverktøy for spesielt interesserte innkjøpere. De er i ferd med å bli et strategisk virkemiddel for å løse noen av de største utfordringene samfunnet står overfor.

Det er et budskap som fortjener oppmerksomhet – ikke bare fra innkjøpere og leverandører, men fra ledere, politikere og beslutningstakere på alle nivåer.

Skal vi utvikle bedre tjenester, frigjøre ressurser og skape nye markedsmuligheter, må vi bruke den offentlige innkjøpsmakten mer strategisk enn vi gjør i dag. Framtidens velferd skapes ikke med gårsdagens løsninger. Den skapes gjennom samarbeid, innovasjon og vilje til å bruke de verktøyene vi allerede har.