-Handlingsrom til å begrense underleverandører

En ny masteroppgave ved Universitetet i Agder konkluderer med at offentlige oppdragsgivere har et betydelig handlingsrom til å stille krav til hvordan leverandører organiserer kontraktsgjennomføringen. Samtidig setter både EØS-retten og anskaffelsesregelverket klare grenser for hvor langt slike begrensninger kan gå.

Torbjørn Leidal

Masteroppgaven er skrevet av Trisha Mae Silagon ved Institutt for rettsvitenskap, med advokat Harald Alfsen som veileder, og undersøker i hvilken grad offentlige innkjøpere kan kreve at hovedleverandøren selv utfører kontrakten, fremfor å benytte underleverandører.

Kontroll mot arbeidslivskriminalitet

Bakgrunnen for problemstillingen er at offentlige anskaffelser utgjør enorme verdier. I 2024 kjøpte offentlig sektor varer og tjenester for om lag 835 milliarder kroner. Samtidig har lange leverandørkjeder gjort det vanskeligere å kontrollere hvem som faktisk utfører arbeidet og om seriøsitetskravene blir fulgt.

Oppgaven peker på at dette har gjort begrensninger i bruk av underleverandører til et viktig virkemiddel i kampen mot arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og useriøse aktører. Særlig trekkes Norgesmodellen fram som et sentralt politisk grep for å styrke seriøsiteten i offentlige anskaffelser.

Leverandørene har som hovedregel frihet

Et sentralt funn er at leverandører etter både norsk rett og EU-retten i utgangspunktet står fritt til å organisere hvordan kontrakten skal gjennomføres. Denne friheten skal blant annet sikre konkurranse og gjøre det lettere for små og mellomstore bedrifter å delta i offentlige konkurranser.

Samtidig viser oppgaven at denne friheten ikke er absolutt.

Offentlige oppdragsgivere kan blant annet kreve at såkalte «kritiske oppgaver» utføres av hovedleverandøren selv dersom dette er nødvendig og forholdsmessig. Videre kan det stilles begrensninger i antall ledd i leverandørkjeden når regelverket åpner for det.

EU-domstolen setter grensene

Masteroppgaven gjennomgår en rekke avgjørelser fra EU-domstolen som har vært avgjørende for utviklingen av regelverket.

Silagon viser at domstolens praksis har utviklet seg fra å akseptere visse begrensninger i bruk av underleverandører til å stille stadig strengere krav om at slike begrensninger må være konkret begrunnet, nødvendige og forholdsmessige.

Generelle eller standardiserte forbud mot bruk av underleverandører vil derfor normalt være i strid med EU-retten, mens konkrete krav knyttet til den enkelte kontrakten kan være lovlige dersom de kan begrunnes i kontraktens art og behovet for kontroll.

Nye lovendringer styrker seriøsitetskravene

Oppgaven peker også på at regelverket er i rask utvikling.

Fra 1. juli 2026 flyttes blant annet regler om begrensning av ledd i leverandørkjeden opp på lovnivå. Endringene er en del av den pågående revisjonen av anskaffelsesregelverket og skal gjøre reglene tydeligere samtidig som hensynet til arbeidslivskriminalitet og seriøsitet styrkes.

Samtidig peker oppgaven på at flere av de grunnleggende prinsippene i anskaffelsesloven er under revisjon, noe som kan få betydning for hvordan oppdragsgivernes handlingsrom skal tolkes i fremtiden.

Krever konkrete vurderinger

Konklusjonen er at offentlige innkjøpere har et betydelig, men ikke ubegrenset handlingsrom.

Dersom oppdragsgiver ønsker å begrense bruk av underleverandører, må kravene være knyttet til den konkrete kontrakten og bygge på saklige hensyn som kvalitet, kontroll eller risiko. Samtidig må de være forholdsmessige og ikke begrense konkurransen mer enn nødvendig.

Masteroppgaven understreker dermed at balansen mellom konkurranse, kontroll og seriøsitet fortsatt vil være en av de mest sentrale juridiske utfordringene i offentlige anskaffelser.