Anne Kristine Linnestad Stortingsrepresentant, Høyre

Hvem følger opp Stortingets føringer om sikker teknologi?

Av: , stortingsrepresentant for Høyre

Vi lever i en tid med økende geopolitisk uro og et mer sammensatt trusselbilde. Norske etterretnings- og sikkerhetstjenester har over tid advart mot påvirkning, spionasje og teknologisk avhengighet fra stater vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Derfor er det avgjørende at staten har en bevisst og helhetlig tilnærming til hvilke teknologier vi tar i bruk der sikkerhetshensyn står på spill.

Stortinget la i 2025 til grunn at statlige virksomheter skal utvise særlig aktsomhet ved anskaffelser fra land Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med. Det var et viktig signal om at sikkerhet må veie tyngre når offentlige virksomheter kjøper inn teknologi som kan brukes i eller gi innsikt i kritiske samfunnsfunksjoner.

Likevel er det fortsatt uklart hvordan regjeringen følger opp denne føringen i praksis.

Når statlige aktører som Statens vegvesen og Bane NOR bruker kinesiskproduserte droner til å kartlegge og inspisere vår mest kritiske infrastruktur, som bruer og jernbane, forventer jeg at det ligger en skikkelig risikovurdering til grunn. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) får meg til å tvile.

I stedet for å ta grep, skyver Nygård ansvaret over på Statens vegvesen og Bane NOR. Han «legger til grunn» at virksomhetene ivaretar ansvaret for sikkerhetsvurderinger. Men det er samferdselsministeren som har det politiske ansvaret for disse etatene. Stortinget må kunne forvente at statsråden gjør rede for hvordan han sørger for at etatene gjør forsvarlige sikkerhetsvurderinger.

Hvor er gjennomgangen av hvilke områder som er så sikkerhetskritiske at innkjøp fra stater vi ikke samarbeider med, bør unngås? Hvilke sektorer mener regjeringen krever særskilt aktsomhet? Og hvilke konkrete kriterier skal statlige virksomheter forholde seg til når de gjør slike vurderinger?

Så langt har regjeringen i stor grad vist til veiledere, prosesser og vurderinger ute i den enkelte virksomhet. Men når det gjelder nasjonal sikkerhet, er det ikke nok å overlate ansvaret til hver enkelt etat.

Dette handler ikke bare om dagens teknologi. Det handler om de strategiske valgene vi tar for fremtiden.

For dersom Norge skal redusere sårbarheten overfor stater vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, må vi samtidig bidra til å bygge sterke alternativer. Da holder det ikke bare å diskutere hva vi skal kjøpe mindre av. Vi må også diskutere hva vi skal investere mer i.

Derfor er det naturlig å spørre hva regjeringen gjør for å styrke utviklingen av europeisk teknologi og europeiske verdikjeder innen områder som er viktige for vår sikkerhet og beredskap. Hvordan vil regjeringen bidra til tettere samarbeid mellom norske og europeiske teknologimiljøer? Hvilke initiativer tas for å sikre at offentlige anskaffelser i større grad kan støtte opp om robuste europeiske løsninger?

Europa arbeider i stadig større grad for å redusere strategiske avhengigheter innen teknologi og kritisk infrastruktur. Norge bør være en aktiv del av dette arbeidet.

Sikkerhet handler ikke bare om å håndtere risiko. Det handler også om å bygge styrke.

Derfor trenger vi en regjering som kan svare på to grunnleggende spørsmål: Hvor mener den at risikoen ved innkjøp fra stater vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med er størst? Og hva gjør den for å utvikle europeiske alternativer som kan gjøre Norge tryggere og mindre sårbart?

Det er på tide med tydeligere svar. Norges sikkerhet fortjener mer enn generelle formuleringer og nye veiledere. Den fortjener politisk lederskap.