Offentlige anskaffelser Europas sikkerhetspolitiske verktøy

Det har skjedd et stille, men grunnleggende skifte i hvordan EU ser på offentlige anskaffelser.

Leder

I flere tiår har anskaffelsesregelverket først og fremst handlet om konkurranse, likebehandling, åpenhet og effektiv bruk av skattebetalernes penger. Laveste pris og beste forhold mellom pris og kvalitet har vært de dominerende prinsippene. Nå er et nytt hensyn i ferd med å bli like viktig: Europas strategiske selvstendighet.

Et utkast til nytt EU-regelverk for offentlige anskaffelser viser tydelig hvilken retning utviklingen går. Selv om Kommisjonen sannsynligvis ikke foreslår et generelt krav om å velge europeiske leverandører, åpnes det for at offentlige oppdragsgivere lettere kan legge vekt på sikkerhet, eierskap, utenlandsk påvirkning og strategisk avhengighet når leverandører skal vurderes.

Det representerer en betydelig endring.

Fra innkjøp til sikkerhetspolitikk

Pandemien, energikrisen, krigen i Ukraina og den økende geopolitiske rivaliseringen mellom stormaktene har vist hvor sårbare europeiske samfunn kan bli når kritiske verdikjeder kontrolleres utenfra.

EU har derfor de siste årene lansert begreper som «Open Strategic Autonomy», «Clean Industrial Deal» og «Made in Europe». Offentlige anskaffelser blir nå en viktig del av denne strategien.

Det handler ikke lenger bare om hvem som kan levere billigst.

Det handler om hvem Europa ønsker å gjøre seg avhengig av.

Hvem eier leverandøren?

Det mest interessante i forslaget er kanskje ikke ønsket om å styrke europeisk industri, men at Kommisjonen vil gjøre det enklere å utelukke leverandører som vurderes som høyrisiko.

Risiko kan blant annet knyttes til:

• eierskapsstrukturen i selskapet
• påvirkning fra myndigheter utenfor EU
• lovgivning i tredjeland som kan påvirke kontrakten
• risiko for utenlandsk innblanding
• strategisk avhengighet i kritiske leveranser

Dette flytter vurderingen langt utover tradisjonelle kvalifikasjonskrav.

Offentlige innkjøpere må i større grad stille spørsmål som tidligere først og fremst hørte hjemme hos sikkerhetsmyndigheter:

Hvem kontrollerer egentlig leverandøren?

Kan leverandøren bli pålagt å handle på vegne av en fremmed stat?

Hva skjer dersom den geopolitiske situasjonen endrer seg midt i kontraktsperioden?

Norge vil bli berørt

Selv om Norge står utenfor EU, følger store deler av anskaffelsesregelverket gjennom EØS-avtalen.

Dersom disse prinsippene blir en del av nytt EU-direktiv, vil de før eller siden også få betydning for norske oppdragsgivere.

Det gjelder særlig innen:

• forsvar
• energi
• vann og avløp
• digital infrastruktur
• helse
• transport
• kritisk beredskap

For kommuner, statlige virksomheter og offentlige selskaper kan leverandørvalg i fremtiden bli en kombinasjon av innkjøpsfag, sikkerhetsvurderinger og geopolitisk risikoforståelse.

En krevende balansegang

Utviklingen er samtidig ikke uten utfordringer.

Dersom «Made in Europe» blir en skjult form for proteksjonisme, risikerer Europa å svekke konkurransen, øke kostnadene og skape nye handelspolitiske konflikter.

Skal leverandører kunne avvises fordi de representerer en sikkerhetsrisiko, må vurderingene bygge på dokumenterbare kriterier – ikke politiske antakelser eller nasjonale preferanser.

Det krever klare regler for:

• hvordan risiko skal vurderes
• hvilke bevis som skal legges til grunn
• hvordan beslutningene kan etterprøves
• hvordan proporsjonalitetsprinsippet skal ivaretas

Rettssikkerheten må være like sterk som sikkerhetshensynet.

Anskaffelser del av Europas motstandskraft

Det er lett å se offentlige anskaffelser som et administrativt fagområde preget av kunngjøringer, evalueringsmatriser og kontraktsoppfølging.

Men virkeligheten er i ferd med å bli en annen.

Når offentlige myndigheter kjøper datasystemer, strømnett, vannforsyning, havneinfrastruktur eller forsvarsmateriell, kjøper de samtidig en grad av avhengighet.

Den avhengigheten kan vise seg å være langt viktigere enn prisforskjellen mellom to tilbud.

Derfor er den kanskje viktigste konsekvensen av EUs nye retning at offentlige innkjøpere må stille et nytt spørsmål før kontrakten signeres:

Ikke bare om leverandøren oppfyller kravene i konkurransen – men om samfunnet kan leve med den avhengigheten leverandøren skaper dersom en krise oppstår.

Det er da offentlige anskaffelser går fra å være et verktøy for effektiv ressursbruk til å bli en del av Europas samlede beredskap og institusjonelle forsvar.