Innkjøpsreglene får skylden når sykehjem ikke kan kjøpe lokal mat

Rigide innkjøpsavtaler og usikkerhet rundt anskaffelsesregelverket hindrer sykehjem og institusjoner i å kjøpe mat fra lokale produsenter, selv når råvarene finnes rett utenfor døren.

Torbjørn Leidal

Det hevder journalist og kommentator Børre Arntzen i en kronikk i Avisa Nordland som tar utgangspunkt i en fersk rapport fra Nordlandsforskning.

Arntzen viser til rapporten «Storkjøkkendrift i små distriktskommuner» fra Nordlandsforskning, som løfter fram ernæringskokkenes betydning for kvaliteten på maten ved sykehjem og institusjoner. Samtidig mener han rapporten avdekker et større problem: at offentlige innkjøpssystemer gjør det vanskelig å bruke lokale råvarer, selv når både kjøkkenledere og kokker ønsker det.

Han peker blant annet på eksempler der institusjoner må bestille egg fra nasjonale grossister, selv om en lokal produsent passerer anlegget daglig med ferske egg. Tilsvarende beskrives situasjoner der kystkommuner ikke kan servere fersk skrei i sesongen fordi eksisterende rammeavtaler ikke åpner for kjøp fra lokale fiskere.

Stenger for små leverandører

Ifølge kronikken er utfordringen særlig knyttet til omfattende regionale innkjøpssamarbeid. Seks kommuner i Salten trekkes fram som eksempler på kommuner som inngår i større innkjøpsordninger styrt fra Bodø.

Arntzen mener slike avtaler favoriserer store leverandører, mens små lokale produsenter ofte mangler produksjonskapasitet, administrative ressurser og juridisk kompetanse til å konkurrere om kontraktene.

Han beskriver også en kultur der kjøkkenledere er tilbakeholdne med å foreta mindre innkjøp utenfor rammeavtalene av frykt for å bryte anskaffelsesregelverket.

Handlingsrommet er større enn mange tror

Samtidig understreker Arntzen at lovverket ikke nødvendigvis er hovedproblemet. Han viser til at terskelverdien for direkte anskaffelser ble hevet fra 100.000 til 500.000 kroner ekskl. merverdiavgift fra 1. juli 2026, noe som gir kommunene større mulighet til å kjøpe direkte fra lokale leverandører.

Videre peker han på at det er mulig å:

• dele opp kontrakter geografisk eller etter produktgrupper,
• etablere egne konkurranser for eksempelvis fersk fisk, bakevarer eller grønnsaker,
• legge inn delkontrakter eller unntak som gjør det lettere for mindre leverandører å delta.

Han viser til at både DFØ og Distriktssenteret over flere år har publisert veiledning som beskriver slike muligheter innenfor anskaffelsesregelverket.

Retter ansvaret mot kommunene

I kronikken argumenterer Arntzen for at ansvaret derfor ikke ligger hos kjøkkenpersonalet, men hos kommunenes politiske ledelse og innkjøpsorganisasjoner.

Han mener kommunene selv må ta større ansvar for hvordan innkjøpsavtalene utformes dersom de ønsker å kombinere bærekraft, beredskap, lokal verdiskaping og bedre mat til eldre.

Ifølge Arntzen handler offentlige anskaffelser ikke bare om juridisk etterlevelse, men også om politiske prioriteringer. Dersom kommunene ønsker å styrke lokale produsenter og utnytte tilgjengelige råvarer, må de aktivt bruke handlingsrommet som allerede finnes i regelverket.

Kilder:

• Børre Arntzen, kronikk i Avisa Nordland.
• Nordlandsforskning: Storkjøkkendrift i små distriktskommuner.
• DFØs veiledning om offentlige anskaffelser og oppdeling av kontrakter.
• Distriktssenterets veiledning om lokale offentlige innkjøp.