Bransjestemmer KOFA-avgjørelse
Øyvind Eggen, redaktør i Stat & Styring

Stat & Styring må avvikles etter KOFA-vedtak:

Når frykten for feil blir viktigere enn god ressursbruk

Avviklingen av Stat & Styring viser hvordan frykten for regelbrudd kan overskygge målet om effektiv ressursbruk. Det bør bli større rom for skjønn og toleranse for små feil i offentlige anskaffelser.

Øyvind Eggen redaktør, Stat & Styring

Stat & Styring eies av Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD), men utgis av en uavhengig publisist under Redaktørplakaten. Dette er organisert som en anskaffelse, og Altinget fikk oppdraget for 2026-2030 etter en åpen utlysning.

Nå blir virksomheten avsluttet etter klage fra en tilbyder som tapte konkurransen. Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) avviste påstanden om at kontrakten var gitt til feil tilbyder. Men klageren pekte også på endringer i etterkant, og noen av dem har fått KOFA til å konkludere med at avtalen burde ha vært lyst ut på nytt. Når det ikke skjedde, er det å regne for en ulovlig direkte anskaffelse, og oppdraget avbestilles.

Vi er i en situasjon som ikke løser noen problemer og ikke er i noens interesse, og gir ikke gevinst til noen – heller ikke til den som klaget. Det har kostet mye offentlig ressursbruk i form av arbeidstid, og i tillegg forvitrer verdien av hva som er investert i Stat & Styring til nå: Selv om innholdet er tidløst, er medievirksomhet ferskvare og vil ikke ha gjennomslag på statiske nettsider uten ny produksjon.

Dette er altså en ren tapssituasjon. Da må vi i det minste se på hva vi kan lære av det.

Målforskyvning i forvaltningen

Historien illustrerer godt hva som synes å være et paradoks i offentlige anskaffelser, men også i andre av forvaltningens oppgaver: Tross presist formulerte mål og ryddige byråkrater som forstår sin oppgave, skjer i praksis en målforskyvning (mission drift) der andre hensyn enn hovedmålet blir prioritert.

Innenfor anskaffelser gir det utslag i at et gjennomgående prinsipp – konkurransehensyn – ser ut til å trumfe det overordnede målet, gang på gang.

Formålet er tydelig slått fast i Anskaffelseslovens paragraf 1: effektiv ressursbruk og tillit til forvaltningen (i tillegg kommer bærekraft og beredskap, som er mindre relevant her). Loven slår også fast noen «grunnleggende prinsipper»; konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet. Dette står i paragraf 4.

Rekkefølgen er ikke nødvendigvis et hierarki; de «grunnleggende prinsippene» følger av EU-direktivet og kan ikke nedprioriteres. I praksis kan det likevel være målkonflikt ved at hvis forvaltningens legger ned enda mer innsats for å garantere disse prinsippene, inkludert forskriftens prosedyrekrav som langt på vei er laget for å sikre disse, kan det slå ut i mindre effektiv ressursbruk. Og det er målkonflikt med tanke på hvor man lener seg i de mange tilfellene der det må utøves skjønn. Alle i forvaltningen vet at det tidvis kan være målkonflikt mellom overordnede mål, viktige prinsipper og prosedyrer, og det er bare på skrivebordet at disse er i fullkommen synergi.

KOFA styres av innsendte klager

I dette feltet har KOFA i praksis fått en viktig rolle innen lovtolkning for forvaltningen, ettersom omstridte beslutninger havner hos dem og bare en liten andel kommer til retten. Hva man tror KOFA vil si i tilfelle en klage, er ofte det viktigste spørsmålet for en innkjøper som er i tvil om noen spørsmål rundt en anskaffelse.

Men KOFA er avhengig av klager for å vurdere saker, og det er ikke uvesentlig hva slags saker som havner på KOFAs bord. En klage koster både tid og penger, og få vil klage inn en anskaffelse fordi den ikke har skjedd i tråd med lovens formål om effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser.

De som klager, er oftest de som er misfornøyd med utfallet av en konkurranse, og det handler oftest om lovens paragraf fire og/eller prosedyrer beskrevet i forskriften.

Mange klagepunkter

Klagen på avtalen om Stat & Styring var lang og detaljrik, med mange klagepunkter. Langt de fleste ble avvist, men klagen illustrerer et aspekt ved klageregimet: Når man først har tatt seg bryet og kostnaden (et beskjedent gebyr) for å sende inn en klage, kan det være nyttig å liste opp flest mulig klagepunkter. Det skader ikke klageren om de hviler på tynt grunnlag; det kan være nok at KOFA gir støtte til ett av klagepunktene for at en beslutning skal bli underkjent, og flere klagepunkter gir flere sjanser.

Klageren fikk altså ikke støtte i sitt hovedanliggende, men KOFA mener at det er gjort feil etter anbudskonkurransen. Departementet (og Altinget) er uenig i Klagenemndas vurdering, men her har nemnda siste ord og det er ikke mer å diskutere.

Selv når vi aksepterer KOFAs konklusjoner, er det nyttig å reflektere over hva slags feil nemnda peker på.

Et avvik ble til avtalt endring

Den første feilen handler om to tilfeller der nettstedsadresser (URL) ikke var i tråd med med det opprinnelige tilbudet; i ett av tilfellene er det riktignok diskutabelt hva tilbudet lovet. Uansett er dette i første omgang et avvik i leveransen, og altså leverandørens ansvar. KOFA omtaler det likevel som et avvik i avtalen, og altså en feil fra departementets side. Altinget rapporterte ikke til DFD på dette nivået.

Logikken synes å være at siden DFD ikke hadde påpekt endringen og krevd korrigering, var det avtalt. Feilen er med andre ord at DFD ikke aktivt har fulgt med på adressefeltet i nettleseren, sjekket mot tilbudet og krevd korreksjon – og det skulle ha skjedd i løpet av de første ukene av en femårig avtale.

KOFA sier faktisk at dette var «grovt uaktsomt». Se det gjerne i lys av Anskaffelseslovens formål om effektiv ressursbruk.

Overføring av rettigheter

Det som fikk mest oppmerksomhet hos Klagenemnda, var knyttet til en faktisk, formell endring i kontrakten.

Utlysningen var basert på Statens standardavtale om konsulentoppdrag og inneholdt noen formuleringer knyttet til opphavsrett som passer dårlig til dette oppdragets natur – redaksjonell virksomhet. Da dette ble påpekt, ble det gjort en endring som innebar at utgiver fikk rettighetene. Det er i tråd med etablert praksis for all annen redaksjonell virksomhet, og følger dessuten indirekte av Redaktørplakaten: Hvis eier har rettighetene, gir det i prinsippet rett til å endre tekst etter publisering.

Ingen økonomisk gevinst

Endringen var viktig, men ingen involverte så for seg at den ville innebære en forskyvning av avtalens verdi. Altinget var allerede forpliktet til at alt innhold skulle gjøres gratis tilgjengelig for alle, alltid. Oppdraget var altså å produsere et fellesgode, der eiendomsrettigheter i seg selv ikke er avgjørende for fordeling av økonomisk gevinst. Den kommersielle verdien av rettighetene til tekster på norsk som allerede er gratis tilgjengelig for alle, er for alle praktiske formål null.

Klagenemnda er enig i at «den rent umiddelbare økonomiske verdien av endringen fremstår svært beskjeden», men mener likevel at den kunne ha økonomisk betydning.

Men selv om KOFA har rett, var dette snakk om en endring i avtalen som ikke kostet noe for staten eller samfunnet. Det ga ingen merkostnader for departementet, men var tvert imot til åpenbar fordel i lys av formålet for Stat & Styring. I den grad Altinget, i følge KOFA, kunne ha tjent på endringen, var det indirekte og på lang sikt, gjennom mekanismer (i følge KOFA) som ligner på hvordan enhver leverandør til offentlig sektor kan ha nytte av et oppdrag på indirekte måter.

Små feil

Felles for de feilene som Klagenemnda peker på, er at de ikke har utsatt oppdragsgiver (staten) eller samfunnet for tap eller risiko. De har simpelthen ikke satt noen viktige interesser på spill – og heller ikke gitt utilbørlig økonomisk gevinst for leverandør.

Det er altså snakk om små feil. Det er viktig i lys av et overordnet mål om effektiv forvaltning. Små feil er bør skje en gang i mellom. En forvaltning som ikke gjør noen feil, har nemlig prioritert ressursene sine veldig feil. Forvaltningen bør fokusere på å unngå feil som kan sette statens eller samfunnets interesser på spill, men tolerere små feil. Hvis ikke, klarer ikke forvaltningen å løse oppgaven sin i årene som kommer.

En annen ting feilene har til felles, er at det ikke finnes fasitsvar på forhånd. Det er ikke prosedyrefeil der det er lett å konkludere, men spørsmål som krever at det utøves skjønn.

Signaleffekter

Her har KOFA en viktig rolle. I spørsmål der det er mulig å konkludere på ulike måter, har nemnda en viktig signaleffekt for det forteller hva forvaltningen skal vektlegge i lignende tvilstilfeller. Kanskje tenker KOFA at de alltid bør tolke reglene strengt, med tanke på en slags allmennpreventiv effekt i forvaltningen.

Men en slik tenking om signaleffekter må ses i lys av hva slags type saker som blir forelagt KOFA. Siden de fleste kommer fra tilbydere som har tapt i en konkurranse, vil de fleste handle om påståtte brudd med konkurransehensyn, eventuelt forskriftens prosedyrekrav.

Hvis bare slike spørsmål tolkes strengt, mens andre spørsmål ikke blir klaget inn, gis det signaler om hva slags feil forvaltningen skal passe seg for – og at andre feil sannsynligvis ikke vil bli sanksjonert.

Anskaffelser er ikke idrett

Klagen knyttet til Stat & Styring er interessante fordi de dro reflekterer en forståelse av konkurransehensyn som ikke engang har støtte i loven.

Et viktig klagepunkt var at vinneren av anbudskonkurransen tok i bruk synergier med sin øvrige virksomhet, Altinget Norge, og ville blant annet dele innhold fra Stat & Styring gratis til Altingets abonnementer. Dessuten hadde vinnertilbudet noen elementer som ikke var eksplisitt beskrevet, men heller ikke utelukket i utlysningen – som at redaktøransvaret var delt på flere.

Det er vanskelig å se hvordan dette kan være i strid med noen regler, men lett å se at det kan føles urettferdig: Vinneren stilte med ressurser som klageren ikke hadde tilgang til, og ville løse oppgave  på en måte klageren ikke visste var tillatt. I en idrettskonkurranse ville det vært helt feil.

Men anskaffelser er ikke idrett, og opplevd rettferdig konkurranse er ikke et mål. Rettferdighet er ikke engang nevnt i loven, men i beste fall implisitt i prinsipper som likebehandling. Hvis en tilbyder har vesentlig bedre forutsetninger enn en annen for å levere, vil det åpenbart kunne oppfattes som urettferdig for de som taper.

KI kan gi flere klager

Denne klageren er nok ikke alene. At en konkurranse oppleves som urettferdig, er en sterk motivasjon til å klage. Slike blir det flere av hvis aktører i markedet opplever at opplevd rettferdig konkurranse, som i idrett, er et hensyn anskaffelser.

Jo lavere terskelen er for å klage, dess flere vil klage på svakt grunnlag, om ikke annet så for å få en slags oppreisning. Derfor kan vi forvente flere klager som følge av at KI senker terskelen.

Kvantitet betyr noe her. Selv grunnløse klager koster tid, ressurser og frustrasjon. Jo flere saker i KOFA som handler om påståtte feil knyttet til konkurransehensyn, dess sterkere blir insentivet til å prioritere lovens paragraf 4 framfor lovens paragraf 1, og å ta ekstrarunder for å sikre at alle prosedyrer følges til punkt og prikke. Det holder jo at minst én tilbyder mener at konkurransen var urettferdig, for å skape masse bry og ekstraarbeid – men ingen vil klage på at prosessen ikke var i tråd med lovens formål om effektiv ressursbruk.

Dette tror jeg er en viktig forklaring på en pågående målforskyvning, der konkurransehensyn i praksis prioriteres høyere enn lovens formål. Og det er et viktig bakteppe når Klagenemnda driver lovtolkning på vegne av forvaltningen, fordi KOFAs klagebehandling former hva slags feil forvaltningen passer seg for.

Oppgaven kan løses på ulike måter

Klagenemnda skal selvsagt behandle alle klager seriøst, men mandatet er relativt bredt og gir rom for å løse oppgaven på ulike måter. KOFA kan ikke velge hva slags saker de får til vurdering i form av klage, men kan et stykke på vei velge hvilken retning den skal lene seg i saker der det ikke finnes en fasit.

Til en viss grad kan det differensieres etter hva slags kategori påståtte feil det handler om. Det er mulig å være litt raus i spørsmål om små feil, men streng hvis det er snakk om store feil som setter statens eller samfunnets interesser på spill. Det ville vært et uhyre verdifullt signal å gi i lys av et overordnet mål om en mer effektiv forvaltning.

Det bør også være mulig å differensiere i lys av lovens formål, prinsipper og ulike prosedyrekrav, i spørsmål der det bør utøves skjønn, med tanke på hva slags signaler man vil gi til forvaltningen om hva de skal prioritere og hva slags feil de må passe seg mest for.

Ulike spørsmål gir ulike svar

Hvis noen hevder at det er gjort feil, kan det vurderes i lys av spørsmålet: Gjorde forvaltningen riktige vurderinger og beslutninger i lys av lovens formål? Det kan gi helt andre svar enn spørsmålet: er det grunnlag for et resonnement som viser at denne beslutningen har slått feil ut i lys av prinsippene i paragraf 4 eller noen av kravene i forskriften?

Ta tilfellet Stat & Styring: Det ble valgt en standardkontrakt, som er åpenbart riktig i lys av målet om effektiv ressursbruk. Slike passer sjelden perfekt på virkeligheten, men gir god sikkerhet mot store feil og risiko. I dette tilfellet var det én paragraf i en lang kontrakt som passet ganske dårlig på dette spesifikke oppdraget – men ikke på måter som truet departementets eller statens interesser.

En vurdering blir først feil når KOFA har konkludert

Slikt skjer, når en byråkrat vil spare tid. Selv når det i etterkant viste seg at det ble feil, kan det ha vært uttrykk for riktig prioritering i første omgang.

Regelverket åpner også for dette, for det gis anledning til å endre kontrakten så lenge endringene «ikke er vesentlige». Her gjorde departementet sine skjønnsmessige vurderinger, og Altinget, som kjenner situasjonen best, mener den var riktig.

KOFA var uenig, men dette var spørsmål det finnes ikke et objektivt svar på, og vurderingene ble først feil etter at Klagenemnda hadde konkludert. Her sier også nemnda selv at det var rom for tvil, ved å erkjenne at den umiddelbare verdien av endringen var «svært beskjeden» og konkludere med uaktsomhet, ikke grov uaktsomhet.

KOFA bygget for øvrig sine konklusjoner på resonnementer rundt hypotetiske situasjoner i et marked som KOFA ikke kjenner. Den eneste kilde til kunnskap om markedet, synes å være fra en klager med åpenbare egeninteresser. Altinget, som kjenner akkurat dette markedet bedre enn noen, ble ikke spurt av KOFA. Hvis dette er uttrykk for Klagenemndas arbeidsmetode, er det bekymringsverdig.

Avvik eller endring

Når det gjelder KOFAs vurdering av endringene i bruk av nettstedsadressene, er situasjonen annerledes: Disse var uten tvil av økonomisk betydning. De ga ingen gevinst til leverandør, for innsparingene ble i sin helhet brukt til å styrke Stat & Styrings redaksjonelle produksjon, men det er en annen sak.

Det interessante er at KOFA vurderte dette som en endring i avtalen, selv om avtalepart DFD ikke engang var informert om endringene.

Hadde endringen blitt vurdert som et avvik i leveransen, kunne problemet blitt løst ved å kreve endring framfor å avlyse kontrakten. Den løsningen ville gitt tilleggskostnader for Altinget, men ville spart staten og samfunnet for store kostnader. KOFAs kategorisering av forholdet var her avgjørende.

Oppgaven kan løses på ulike måter

Eksemplene demonstrerer at KOFA kunne ha løst sin oppgave på andre måter.

Der forvaltningen driver regeltolkning i lys av usikkerhet, gråsoner og ofte hypotetiske, kanskje kontrafaktiske scenarier, har det betydning hvilken retning klageorganet lener seg når det finnes tvil. Der klagebehandlingen i hver enkelt sak er samvittighetsfull og ofte streng, har det også en betydning hva slags signaler som gis gjennom summen av mange saker.

Hvis signalet er å bruke mye ressurser på å unngå små feil, samtidig som forvaltningen sjelden eller aldri vil bli testet for om deres beslutninger var i tråd med mål om effektiv ressursbruk, har klageorganet formet forvaltningen på måter som er verdt å reflektere over.

Relaterte artikler
Kommentarer

Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Partnere
Siste nytt fra Anskaffelser24