– En stor svakhet at dommerne ikke er mer spesialiserte

Marianne Dragsten er en av landets fremste eksperter på offentlige anskaffelser. Hun mener manglende spesialisering i domstolene kan gjøre utfallet av kompliserte anskaffelsessaker i retten tilfeldig.

Anne Lise Stranden

Advokat Marianne H. Dragsten har 26 års erfaring fra offentlige anskaffelser. Hun har arbeidet både for oppdragsgivere og leverandører, prosedert saker for domstolene og sittet åtte år i KOFA. Nylig ble hun hentet til advokatfirmaet Føyen AS, etter ni år i Vaar advokatfirma, som hun var med på å starte.

Føyen holder til i Barcode. Var det utsikten som var utslagsgivende da hun fikk tilbud om å bytte jobb?

– Hehe, det er fint å la blikket hvile på utsikten når man grubler på noe vanskelig. Men det var mer at tiden var inne til å jobbe innen et større apparat, forklarer Dragsten.

Hun har skrevet lærebøker om anskaffelser og fører stadig stadig i retten saker. Hva er mest stas?

– Det er kombinasjonen som er så fin. Jeg synes det er kjempegøy å gå i retten. Det bygger seg opp mot saken, og jeg liker å stå i retten og prosedere. Samtidig er jeg veldig glad i å skrive og undervise. Jeg holder kurs og brukes mye som foredragsholder.

Savner diskusjonene i KOFA

Dragsten har vært saksbehandler i Klagenemnda for offentlige anskaffelser i åtte år. Om det hadde vært tillatt, ville hun gjerne fortsatt. Men utnevnelsene er fire år med én forlengelse.

– Det var veldig spennende. Jeg fikk diskutere sakene med flinke kolleger, og det sitter mye kompetanse i nemnda. Jeg satte stor pris på samarbeidet om sakene og savner det litt nå, sier hun.

Selv om nemnda er et rådgivende organ, har den hatt stor betydning for rettsutviklingen. Når det kommer nye regler, følger det gjerne en rekke saker som bidrar til å avklare hvordan reglene skal forstås. KOFA har vært med på å avklare rettstilstanden på mange områder, forteller hun.

– Er det noen typer saker som stadig går igjen i KOFA?

– Sakstypene går litt i bølger. Men det er gjennomgående mange saker om hvorvidt en leverandør er avvist på riktig grunnlag, eller om det var riktig leverandør som vant konkurransen. Dette er avgjørelser som får direkte betydning for leverandørene. De siste årene har det også vært mange saker om miljøbestemmelsene.

Domstolen kan ende med andre slutninger enn KOFA

– Det har vært foreslått at Kofa skal kunne fatte bindende avgjørelser. Hva mener du om det?

– Jeg er litt skeptisk, fordi dagens saksbehandlingsform i KOFA ikke er egnet for det. Behandlingen er skriftlig. Når en sak senere går til domstolene, ser man av og til at faktum viser seg å være annerledes enn det KOFA la til grunn. Da kan resultatet også bli et annet, sier hun.

Dersom KOFA skal få en slik rolle, må nemnda rustes opp og bli mer domstollignende, slår hun fast.

– Hva er det domstolene oppdager, som KOFA ikke får frem gjennom skriftlig behandling?

– I retten har man muntlige forklaringer, og det er lettere å belyse saken. Dommeren kan stille spørsmål, og advokatene kan merke om dommeren har forstått saken eller om noe må forklares fra en annen vinkel. Det får man ikke på samme måte gjennom en rent skriftlig behandling, sier Dragsten.

Viktig å kjenne begge sider

Dragsten har jobbet på begge sider av anskaffelsesprosessen, og tatt oppdrag både for innkjøpere og leverandører. Hun mener det er en styrke.

– Jeg synes er særlig viktig å arbeide for både oppdragsgivere og leverandører. Partene har ulike interesser.M an ser regelverket og prosessen litt forskjellig, avhengig av hvilken side man står på. Å kjenne til hvordan begge sider tenker, gir en dypere forståelse av hvordan regelverket fungerer og av hvilke løsninger som er gode eller mindre gode.

Men hvorfor fikk hun smaken på offentlige anskaffelser som spesialitet?

– Da jeg begynte som advokat i 2000, hadde jeg egentlig sett for meg å arbeide med et annet fagområde. Men en av de første sakene jeg fikk, var en anskaffelsessak hos Haavind. Jeg fikk frihet til å utforske fagfeltet og syntes det var kjempegøy.

– Hva gikk den første saken ut på?

– Det var en konkurranse for en offentlig oppdragsgiver. Jeg fikk ansvaret for å gjennomføre konkurransen, ta imot tilbudene og evaluere dem. Jeg ble virkelig kastet ut i det, men syntes det var veldig spennende. Det var da jeg fikk smaken på anskaffelsesjussen, sier hun.

Brannfakkel om klima og miljøkrav

– Er det noe ved dagens regelverk du gjerne skulle ha endret?

– Prosedyreglene er etter mitt syn stort sett gode og ganske fleksible. Det jeg er mer skeptisk til, er måten ansvaret for klima og miljø blir lagt på den enkelte oppdragsgiver. I dag må hver enkelt innkjøper bruke mye tid på å finne ut hvordan klima og miljø skal ivaretas i den enkelte anskaffelsen, sier hun.

Hun understreker at det er viktig å ta klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

– Men jeg mener det ville vært bedre om myndighetene fastsatte tydeligere krav til ulike typer innkjøp. Det kunne for eksempel vært regler for hvilke krav som skal stilles når det offentlige kjøper biler, papir eller andre produkter. Det ville vært mer effektivt med tydeligere, sentrale regler.

Det ville også gjort det enklere for leverandørene, fordi de da ville visst hvilken retning de måtte gå i, legger hun til.

– Nå trekker noen oppdragsgivere i én retning og andre i en annen. Begge ønsker å oppnå en positiv klima- og miljøeffekt, men kravene blir lite ensartede, påpeker hun.

Etterlyser mer spesialiserte dommere

Dragsten har vært i retten og prosedert utallige ganger. Er det noen rettssaker hun er spesielt fornøyd med?

– Følelsen av å ha gjort en god jobb kommer gjerne hver gang man vinner. Det er kanskje heller sakene man ikke vinner, som blir sittende lengst i tankene.

Men i en sak var det omvendt. En rettssak hun forventet å tape, men som hun vant.

– Det var en sak der jeg mente at klienten hadde dårlige utsikter til å vinne. Jeg sa fra om det, men klienten ønsket likevel å prøve saken – og vant.

– Hva sier det om domstolssystemet?

– Det illustrerer en av utfordringene ved at vi ikke har mer spesialiserte dommere i Norge. Særlig i tingrettene må dommerne håndtere svært mange ulike typer saker. Da er det forståelig at resultatet ikke alltid blir riktig.

– Mange anskaffelsessaker er svært kompliserte. Som advokat ville jeg aldri ha påtatt meg å gi råd innenfor fagområder som ligger langt fra det jeg kan, bare fordi jeg er jurist. Men dommerne forventes å kunne sette seg inn i alle typer rettsområder.

Utfallet i retten kan bli feil

Resultatet blir også svært avhengig av hvordan advokatene presenterer saken. Det kan være en dyktig advokat på den siden som har den svakeste saken, og en mindre dyktig advokat på den andre siden. Da kan utfallet bli feil, påpeker hun.

– Opplever du at dommerne ikke alltid forstår anskaffelsesregelverket?

– Ja. Jeg ser fra tid til annen avgjørelser som bærer preg av at dommeren ikke har forstått problemstillingene eller sammenhengen i regelverket.

– Betyr det at utfallet kan bli tilfeldig?

– Ja, dessverre. I kompliserte saker kan det være svært avhengig av hvilken dommer man får, og hvor godt vedkommende klarer å sette seg inn i regelverket.

Men det betyr ikke at hun direkte advarer klientene mot å gå til retten.

– Men dersom saken er svært komplisert, påpeker jeg usikkerheten.Ved Oslo tingrett er det en fordel at enkelte dommere har behandlet mange anskaffelsessaker. Får man en av dem, kan man være trygg på at dommeren kjenner regelverket og forstår det grunnleggende, sier hun.

I Sverige har de blant annet forvaltningsdomstoler som er mer spesialiserte, som hun trekker frem som en fordel.

– Samfunnet og jussen blir stadig mer komplisert, og det taler etter mitt syn for mer spesialisering, sier Marianne Dragsten.